Alle foto: Øystein Jensen

 

 

Jeg gleder meg til å komme til Alvdal, jeg er jo interessert i alle bygder.

Han bor øverst i bygde-Norge. Låtskriveren og musikanten, men også tidligere snekker og lokaljournalist fra Øvre-Ål – Stein Torleif Bjella – kommer derfor på en måte hjem når han entrer Livestockscenen.

Av Klara Skovro Thoresen

Men framfor alt er Stein Torleif Bjella en hverdagspoet. En som forteller om helt vanlige folk som lever sine liv mellom daler og skog, fjell og fjord. Det er ensomme bygdemenn, etableringsfaser som blir stadig lengre og dager som krymper. Det er modningsangst, bygderomantikk og blå stemninger – det gode og det vonde i søt harmoni. Alt dette i hallingdrakt. Stillferdig og uten de store ordene.

– Jeg har vært nødt til å knytte universet mitt til ting jeg kjenner godt. Det kan være over torget i sentrum eller oppe på Høgebrot. Det rammer inn ett eller annet for meg. Jeg bor jo på bygda. Livet mitt er i Øvre-Ål, så det er liksom der jeg ser ting. Det er der jeg har interessert meg for ting og for folk, først og fremst. Og hvis ikke det man skriver om er lokalt, hva er det da, spør Bjella, før han legger til:

– Det er litt snevert, dessverre. Men det kan også hende at folk blir tydeligere i et mindre miljø. At de blir enklere å se.

Snevert får være Bjellas egne ord. Hans bygdeunivers og betraktninger fra Hallingdal beskriver like fullt en verden ikke bare bygdefolk kjenner på.

– Det er jo et faktum at jeg drar ganske mange folk i byene da, innser han sjøl og ler.

De kommer jo fra bygdene også, det er ikke det, men han har åpenbart truffet noe universelt med sine hverdagslige problemstillinger fra Øvre-Ål. Noe som alle kan kjenne seg igjen i. Ensomhet og lengsel, og at kjærligheten kommer og går, og er den samme om du bor midt i byen eller øverst i bygde-Norge.

– Jeg tror kanskje folk kjenner om det fungerer, uansett hvor de kommer fra, sier han.

– Jeg lagde mye ræl

Tilbake til der alt startet – i Hallingdal. Stein Torleif Bjella vokste opp i et miljø med stor musikkinteresse. Sjøl likte han å høre på blues og sørstatsrock. Så kjøpte unge Bjella gitar for pengene han fikk til konfirmasjonen. Han skrev låter og startet band.

– Jeg lagde mye ræl. I bandet spilte vi alt mulig og covret mye. Det var Tom Petty, Springsteen og sikkert band som få har hørt om i dag, men som vi var veldig opptatte av.

Så reiste han landet rundt og solgte dører i flere år, før han fikk seg jobb som snekker. Men Bjella hadde ambisiøse prosjekter. Låtskrivinga hadde han aldri klart å legge fra seg. Så han ble frontmann i bandet Tolv Volt, og ga ut to sjølskrevne album. Men det var da han kom i prat med DumDum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen at solokarrieren skjøt fart. Kristiansen produserte de tre første platene til Bjella.

– Jeg hadde så mange låter på lager, hadde skrevet låter i alle år. Så når det først åpna seg, kom albumene egentlig ganske lett.

Sent, men godt

Debutalbumet Heidersmenn, den mest nedstrippa og akustiske av platene hans, kom i 2009. Stein Torleif var tett oppunder 40 år og sangene hadde han skrevet alene.

– Jeg er visst det man kaller en late bloomer – det har jeg lest, sier Bjella.

Men så har han levert varene da, etter at han først blomstret. Flere kalte solodebuten forrige tiårs aller beste norske plateutgivelse. Og kritikerne var ikke bare begeistret over det første albumet. De trillet toppkarakterer på de tre neste også.

På Bjellas tredje album, Heim for å døy, kom trommene med Michael Blair – mannen som blant annet har spilt med Tom Waits og Lou Reed. Rett og slett en trommelegende.

– Det var moro å få med Michael Blair, sier Stein Torleif Bjella sjøl.

I løpet av de fire platene har han dermed beveget seg lenger vekk fra det akustiske debutalbumet, mot mer band, mer lyd. Det finnes en logikk bak det.

– Jeg blir påvirket av de jeg spiller med. Jeg får lyst til å skape ting sammen med dem jeg gjør konserter sammen med. Så det er en naturlig utvikling i lydbildet, sjøl om det kanskje har gått litt vekk fra det som var utgangspunktet.

«Bjella – Norges beste band», skrev Dagsavisen etter at Stein Torleif Bjella tok flere tusen publikummere med storm på Øyafestivalen

– På en god dag stemmer kanskje det, sier han sjøl – uvanlig ubeskjedent.

 

 

Musikant – ikke musiker

Å få stå inne i bandet og være en del av et stort samspill, setter Bjella stor pris på.

– Jeg er en fryktelig heldig mann som får reise rundt å leve av å spille. Jeg har vært spelemann i ti år nå, og lever ut en drøm jeg hadde veldig tidlig. Det er et stort kick. Både i møte med publikum – få respons og føle at de er med på leken eller innholdet jeg måtte ønske de skal være med på.

Han er redd han ikke hadde hatt noen å spille med, dersom han ikke hadde drevet med musikken sin sjøl.

– Eller, jeg hadde kanskje fått spille bass i et eller annet band. Det var det jeg startet med. Men jeg er veldig komfortabel med å være musikant – det kler meg bedre.

For han er musikant, og ikke musiker. Det synes han er et viktig skille.

– Som musiker skal du ha litt peiling. Jeg er en grovsmed i musikken, det er jo ingen som ringer til meg og spør om jeg kan spille gitarsolo eller kore på platene deres.

Om lengselsfulle, tause menn

Men så trenger heller ikke Bjella at noen ringer og spør om han kan spille gitarsolo eller kore. For bygdekarakterene som går igjen i Stein Torleif Bjellas tekstunivers har tatt ham med andre steder. De er lengselsfulle, og ofte ensomme, tause menn. En av dem er Innegubben. Han er litt eldre enn Bjella sjøl. Alene, men sosialt søkende.

– Alene ja, han er nok det. Men han synes det er hyggelig med selskap.

Så er det andre som dukker opp. Noen er fryktelig kjærlighetssøkende, andre har opplevd ting som Bjella sjøl ikke har opplevd.

– Jeg har liksom tenkt at det må være sånn, jeg. At man skal skrive ut slike førstepersonsfortellinger, at det blir ekstra bra når sangeren iscenesetter seg sjøl og synger ut ting de ikke er fornøyd med. Men jeg må nok tangere noe i meg sjøl. Det må være ting jeg har kjent på, ellers hadde jeg aldri fanget det opp. Det må jeg nok fint innse.

Og de kommer jo fra han, alle karakterene.

– De gjør jo det, kommer fra meg. Jeg vet ikke, men jeg har liksom hatt en fornemmelse av de er litt ulike typer. Særlig denne Innegubben har jeg sett for meg. Men de er mange. På en måte blir det nærmere meg når jeg dikter, fordi da uttrykker jeg meg tydeligere.

Ikke bare musikk

Karakterene ble enda flere da Det Norske Teatret i fjor laget teater av Bjellas univers. Ut av det kom seks arketyper – fulle av lengsler, håp og fortvilelse.

Og så har det blitt poesi. I fjor høst ga han ut Jordsjukantologien, ei samling dikt om nettopp eiesjuke til jord, og til kjærlighet så klart. Diktene ble kritikerroste og utgitt i et uvanlig høyt opplag for en diktsamling her til lands å være. Korte, historiefortellende og befolket med Bjellas bygdeoriginaler som ønsker å eie sitt eget stykke jord – mislykkede bønder, nyrike hyttefelteiere og byfolk på elgjakt. Alltid kjærlighetssøkende.

– Det har gått skikkelig bra, så det er kjempemoro. Jeg har jo bare lekt med ulike teksttyper, sier han, og nekter ikke for at det kan bli mer poesi.

Men det får bli med tiden. For først vil han lage musikk igjen. Og før det venter en vår og sommer full av spillejobber og festivaljobber.

Det er da Bjella med band kommer til Alvdal. Hallingdal møter Østerdalen, og det er kanskje velkjente fortellinger publikummet kan vente seg mellom furutrærne på Livestock. Alvorlig og knapt om bygdelivet, men med håpefulle glimt.

– Jeg gleder meg til å komme til Alvdal, jeg er jo interessert i alle bygder. Så er jeg spent og ser fram til å vise fram hva vi har med. Vi skal prøve å gjøre oss sjøl så gode som vi kan, avslutter Stein Torleif Bjella før han rusler ut i et ruskete vårvær.

Stein Torleif Bjella spiller på hovedscenen kl 21.05 lørdag 14. juli! Hør han på Spotify nå!